Nesten så langt som det er mulig å komme unna Nord-Norge, ligger
Syd-Georgia. Øya som er kjent som en av de mest ensomme steder på
kloden huset i noen tiår flere hvalfangststasjoner. Under krigen
fikk stedet og hvalfangsten stor betydning og det ble behov for å
bevokte øya. Dette er historien om garnisonen i Syd-Georgia.
På kaia i Sandefjord ligger hvalfangstskipet Southern Actor
som var en del av flåten som fangstet på “øya” som var
kallenavnet på Sør-Georgia. Her treffer jeg et engasjert gjeng og
får høre om “øya” av Øystein Hansen, Erik Hansen, Ivar Liverø,
Per Olaf Larsen og Tore Børning.
SØR-GEORGIA UNDER ANDRE VERDENSKRIG
Sør-Georgia hadde før krigen ingen militær
betydning i tradisjonell forstand. Øya var et senter for
norskdominert hvalfangst, med Grytviken som administrativt og
industrielt sentrum. Hvaloljeproduksjonen var av stor strategisk
verdi for Storbritannia, særlig som innsatsfaktor i
krigsindustrien.
Allerede i 1940 ble det klart for britiske myndigheter at
Sør-Georgia kunne få betydning i krigen, både som mulig mål for
tyske overflatefartøyer og som del av det globale
væretterretningssystemet. I Sør-Atlanteren opererte tyske
hjelpekryssere, og tyske raid mot hvalfangstnæringen forekom.
Dette skapte behov for et minimum av militært forsvar.
To 4-tommers marinekanoner ble sendt til Sør-Georgia og plassert
ved Grytviken. I en tidlig fase ble disse bemannet av lokale
hvalfangere, hovedsakelig nordmenn, som fungerte som frivillige
artillerister. Disse var sivile, men hadde ofte tidligere militær
erfaring og høy teknisk kompetanse.
I 1941 besluttet britiske og norske myndigheter å etablere en
formell norsk militær avdeling på øya. Dette resulterte i
utsendelsen av «Norwegian Detachment No. 1». Avdelingen besto av
én offiser, flere underoffiserer og menige, totalt rundt fjorten
mann. Avdelingen stod under britisk overordnet kommando, men var
norsk i sammensetning og indre disiplin.
Oppgaven var å bemanne kystartilleriet ved Grytviken, sikre
radiostasjoner og beskytte havneanlegg og forsyningslinjer.
Avdelingen hadde også beredskap mot mulig landgang eller raid fra
tyske fartøyer. Tjenesten var preget av isolasjon, krevende klima
og lange perioder uten operativ aktivitet, men med konstant
beredskap.
I 1942 ble den norske militære avdelingen trukket tilbake. Etter
dette ble artilleriet igjen bemannet av lokale frivillige.
Sør-Georgia forble likevel under kontinuerlig britisk kontroll
gjennom hele krigen. Øya ble aldri direkte angrepet, men forble
et potensielt mål og et viktig bakre støttepunkt i
Sør-Atlanteren.
Under hele krigen var det norske nærværet på Sør-Georgia
betydelig, både gjennom militær avdeling og gjennom sivile
hvalfangere i strategisk viktige roller. Dette gjør Sør-Georgia
til et særtilfelle i norsk krigshistorie: et sted utenfor både
Europa og Nord-Atlanteren, men med direkte norsk militær
tilstedeværelse og kommandoansvar.
Sør-Georgia viser hvordan krigen var global også for små
nasjoner, og hvordan norske soldater og offiserer kunne havne i
tjeneste i de mest perifere områder av verdenskrigen, langt fra
hjemlandet, men med oppgaver som var tett knyttet til krigens
overordnede strategiske sammenheng.
Kilder:
https://www.nb.no/items/27e829cebf7956c918e2e75886ff4292?page=175&searchText=%22nord-norge%22
https://www.nb.no/items/3ec86ccaed7df324c4cbe538d3c38a2d?page=3&searchText=%22johannes%20orderud%22%20%22lars%20henriksen%22
Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.
Kommentare (0)
Melde dich an, um einen Kommentar zu schreiben.